Lena Katrine & Heidi-Anett

Objektene vi ser på disse bildene er der ikke utelukkende i egenskap av sine stofflige kvaliteter, men de eksisterer i sin avbildete form nettopp for bildets skyld. Kroppene er også blitt behandlet som objekter, de er blitt objektifisert. Og i likhet med kroppene – som etter avfotograferingen igjen skal adskilles – er gjenstandene arrangert kun for bildets skyld. Som former i relasjon. Dette ser vi også i monteringen av disse bildene, hvordan bildene i seg selv er behandlet som former i et rom. Linjer i bildene forholder seg noen ganger til de omkringliggende linjene i rommet. De er bilder i en kontekst.

I bildehistorien er oppstillingen av objekter og arrangering av former på en flate kjente og velutviklede metoder: Intrikate stilleben og stram abstraksjon er to eksempler. Men et gjennomgående trekk ved denne kunstnerduoen er deres anvendelse av kroppen. Nærmere bestemt deres egne nakne kropper. Naken-akten, kropps-portrettet, visuelle anatomiske studier er også et yndet og ofte anvendt motiv som vi kjenner fra vår bildehistorie. Kunstnerens selviscenesettelse er også en velkjent praksis.

Og her kommer vi til nok en kjensgjerning: Disse kroppene er bortvendte, lukkede, sammentrukne. De er nakne, men likevel lite avslørende. Man kommer ikke nærmere enn bildet tillater. Vi blir ikke kjent med dem, de holder igjen.

De to danske psykologene Helene Jansen & Stefan Lock Jensen skriver i artikkelen «Det private og det offentlige» om den moderne identitet og trekker i denne forbindelse også inn kunsten og kunstneres iscenesettelse av seg selv: «Den moderne identitet har to sider. På den ene side ønsket om at holde noget hemmeligt og privat af frygt for ikke at være noget unikt, på den anden side det samtidige ønske om at dele sig selv med andre – at offentliggøre sig selv.»

Passer ikke denne beskrivelsen på de to kroppene vi her ser avbildet? Nakne og avfotograferte, stilt ut for offentligheten. Men likevel proteksjonistiske og bortvendte. I en samtid der vi nettopp bruker fotografiet til å dele oss selv med verden, av forskjellige årsaker et sted mellom et indre behov og et ytre press, begynner disse bildene slik å kommentere noe mer enn det rent materielle det startet med. Kanskje er ikke dette utelukkende bilder som insisterer på overflate? Det er kanskje i like stor grad et bildespråk som vil kommunisere om noe grunnleggende ved vår omgang med og bruk av bilder, men mer inderlig.

Som utstillingstittelen antyder med de pulserende ordsammensetninger «Contract, Contracted, Contraction» , virker ikke disse bildene bare som sammentrekninger. Bildene får ved flere gjensyn både form og innhold, både kropp og sjel. De er lukkede visuelle komposisjoner og på samme tid åpne kommentarer til praksiser i en visuell verden.

– Gustav Svihus Borgersen, kunsthistoriker og kritiker