Verden styres av to krefter, skriver den franske mystikeren Simone Weil. Tyngdekraften og nåden. Tyngdekraften er alt det logiske, alt det som får verden til å henge sammen – både i form av naturlover og vaner som gjør dagene organiserte og overskuelige. Samtidig er det også dette som trekker oss ned, tynger oss, sier Weil, for om alt bare gjentar seg og lar seg forutsi, er livet mekanisk og grått. Og da tenker vi ikke, elsker vi ikke, men gjør det vi pleier gjøre – eller andre pleier gjøre. Vi er en del av maskinen.

Det som gir mening og løfter oss, det som gjør livet ekstraordinært, er nåden. Gjennom historien har nåden ofte vært assosiert med at Gud tilgir oss uansett hva v i driver med, men for min del er det først og fremst letthet; øyeblikkene hvor tingenes kronologiske orden brytes opp og alt fremstår i et nytt lys. Øyeblikkene hvor en glede, liten eller stor, skyller opp i oss, fordi vi sitter i en samtale hvor alt går som smurt, og vi tenker at dette er slik livet skal være, eller et glimt av en katt som smyger seg gjennom en busk akkurat idet skylaget bryter og solen lyser opp hele parken foran deg, med katten som et lite punktum. Plutselig skjønnhet, med katten som akse. Eller, mer storslått, så har vi forelskelse, virkelig et nådens øyeblikk, fordi alt det vante skinner gjennom den andres lys, og alt du er og har vært skrives om.

Dette er vakkert, livet utvider seg, håp oppstår.

Nåden følger ikke logikken lover, men åpner for det mulige. I et glimt ser du plutselig ting annerledes.

Kunst kan også være nådefull, når den lar oss glimte en annen virkelighet bak vanens teppe.

Marit Rolands kunst, som vi ser rundt oss idag, er øyeblikk av nåde. De er øyeblikk av nåde, fordi det som vanligvis innkapsles i nyttens og hverdagslivet, frisettes fra hverdagslivets organiserte virkelighet og tanken om at tingene rundt oss må bety det og det og brukes slik og slik. I Rolands kunst er ikke papir lenger noe du skriver på eller pakker gavene inn i, men et middel for å utforske de latente betydningene i den konkrete virkeligheten og lar dem forbli åpne: ved å krølles, brettes, krummes, henges og knuses er ikke papiret lenger et medium for handlelister, pakking eller dagboksskriving, men en en ekspanderende betydningshorisont.

Jeg sa knusing, og det er en del av det, som utstillingen også heter – Lyden av papir som knuser – som skaper sirkulasjon i de fossiliserte systemene som skiller mellom hardt og mykt, stillhet og lyd, han og hun, ja og nei, inne og ute.

Leire og papir.

Det er noe oppbyggelig ved å knuse papiret som leire, tenker jeg, når jeg ser skulpturene på denne utstillingen, og rundt oss sklir papiret også over i hud, kropp og aldring, kroppsdeler, medisinske eksperimenter, omsorg, vold, eventyr, fjell, stein, grus. Eventyr, landskap, og i papirets svake risling, bak buen med skygger der borte, er kanskje også skjulte, kuttekledte skikkelser som gjemmer seg, krokete i knærne. Hvem vet.

Papiret kan også være dette, sier Roland. Og dette. Og dette. Eller ingen av delene.

Uansett: Assosiasjonshorisonten utvides og dermed ekspanderer ikke bare tingene vi ser på, men hvordan vi ser på dem. Og med denne utvidelsen kan vi, muligens, ta med oss noe av utvidelsen også iutenfor dette rommet.

Roland understreker og opprettholder avstanden mellom tyngden og nåden ved å la friheten materialisere seg i en simulasjon av papiret selv, som papir, for i mange av objektene på denne utstillingen er det faktisk ikke papir, men leire som ser ut som papir vi ser. Men selv om tyngdekraften, som verdens kronologiske og vanemessige gang, ikke lenger bestemmer i Marit Rolands verden, trenger vi gravitasjon for å orientere oss. Tauet og de signalfarger kvadratene som er gjennomgående i denne utstillingen er den kronologiske virkelighetens gjennomslag i det frisatte papiret. Som post-it lapper er de signalfarger kvadratene kilt inn eller festet ved (eller bak eller inni) papirskulpturene for å minne oss om at vi trenger en retning, tross alt, slik tauet som snos rundt mange av verkene her – enkelte av dem henger også i tråder – alle disse taustumpene forteller oss kanskje at åpenheten i hva noe betyr blir retningsløst om vi ikke er i stand til å opprettholde en viss stramhet i tanken og hjertet.

Og da kan vi begynne å tenke og elske.

Graden av muligheter samsvarer med fravær av tyngde, av det gitte og satte, kunne vi si, for å sitere en forfatter som i likhet med Weil har vært opptatt av forholdet mellom tyngde og letthet: italieneren Italo Calvinio. Mot slutten av sitt liv hadde han forberedt noen forelesninger han skulle holde i USA, men han gikk bort før noen fikk høre dem.

Men vi kan lese dem, og i den første forelesningen forteller han at hele hans forfatterskap handler om å fjerne tyngde. Om å få verden til å sveve. Trosse gravitasjonen. med fantasi, ja, men også som noe håpefullt, for livet er jo rett og slett tungt noen ganger, skirver han, og derfor trenger vi så sårt den lettheten som får oss til å løfte blikket fra håpløsheten og lidelsen, fra det umulige.

Ja. Både Calvino, Weil og Roland er inne på noe viktig, som vi kan tenke på når vi står blant Rolands kunst idag, for friheten til å tenke annerledes, den eksistensielle verdien i å utvide hoirisonten har med mmye mer enn betydningsmangfoldet i kunsten å gjøre. For gjennom å bryte ut av hamsterhjulet, ved å følge nysgjerrighetens og fascinasjonens tråder inn i det uvisse, avdekkes bortgklemte eller fortrengte prosesser i oss selv; glemte minner kan vekkes til live eller gnist av håp kan få et gammelt vennskap kan antennes, familierelasjoner til å gjenopptas eller ny kjærlighet til å spire og gro.

Det er her, i disse nådeøyeblikkene, stuet bort bort under hverdagens vante gang, bok kron og mynt, kneipp, Netflix og solbærsaft, verden åpner seg, og båndene til mennesker og ting folder seg langsomt ut, som vibrerende kronblader i møte med varme sommerdager.

—————————————-

Kjetil Røed (f. 1973) har vært kritiker i en rekke norske aviser, deriblant Aftenposten (2011-2018) og Vårt Land (2018-2023).  Han er redaktør av tidsskriftene Billedkunst og Fotografi, og har utgitt flere bøker deriblant Kunsten og livet: en bruksanvisning (Flamme Forlag, 2019), Kunsten og døden: en bruksanvising (Res Publica, 2021) og Fra punktum til kolon: et essay om kritikk og kjærlighet (Pelikanen forlag, 2022). Røed arbeider for tiden med en større utgivelse om kjærlighet, kunst og politikk som kommer våren 2025. Han har dessuten oversatt Iris Murdoch, Det godes suverenitet (Cappelens Upopulære, 2022). Timothy Mortons All art is ecological kommer på norsk i samme serie i 2025.