Nicole Rafiki

Med blikket rettet mot identitetspolitiske kjennemerker som geografi, arkitektur og etnisitet inviterer kunstneren tilskuerne til et møte med temaer som krig, fred og forsoning. Verkene er laget under Covid-pandemien og reflekterer kunstnerens erindringer i møte med isolasjon og en verdensomfattende krise.

Med ytringsfrihet som utgangspunkt, reflekterer verkene elementer i landskap som er alminnelige for noen og helt anonyme for andre. I denne utstillingen observeres tausheten som alternative former for handling og meningsskaping. Selv om ytringsfrihet i utgangspunktet handler om retten til å uttale seg eller la være uten å bli straffet for det, har den dominerende vestlige tankegangen innenfor politisk filosofi presentert stillhet som det motsatte av ytring. Vestlig politisk filosofi er dominert av ideen om muntlig ytring som utgangspunktet for definisjonen av individuell og kollektiv subjektivitet. Med andre ord er det gjennom ytringen at det politiske “jeg” og “vi” blir til. Rafiki mediterer visuelt over hva det vil si å være et sårbart “jeg” innenfor demokratiske og autoritære systemer der upopulær ytring fører til død eller grove sanksjoner.  I et samfunn der prioritet blir gitt til de som har makt til å ytre seg muntlig er stillheten en annen form for maktutøvelse.

Stillheten utforskes også i forhold til den sorte kvinnekroppens tilstedeværelse i rom og kontekster der hvithet er normen. Kan stillheten sees på som et beskyttende lag eller fungere som et trygt hjørne i et utrygt rom?  I denne konteksten trekker Rafiki seg unna det påtrengende antropologiske suget etter å forstå den andre og åpner for å være et selvstuderende, autonomt vesen i møte med deler av seg selv i full offentlighet, på sine egne premisser.

silence is the loudest sound in the universe dreier seg da om stillheten som taler høyere enn en sint stemme – stillheten som verken er passiv eller likegyldig uten å gå i konflikt eller forsvarsposisjon. Rafiki observerer stillheten som en maktovertakelse – noe som bryter dominerende, nedbrytende politisk praksis og fører til helbredelse av traumer som har blitt nedarvet i generasjoner. Det er stillheten som opprettholder en persons tradisjoner, kulturer og filosofier uten å be om tillatelse fra noen.

Nicole Rafiki (f.1989) jobber med fotografi og perlearbeider, skulptur, tekstiler, tekst og minneobjekter. I kunstverkene benytter hun ofte kunstneriske strategier som avverger et vestlig antropologisk blikk. Ved å innlemme symbolikk, fabler og verktøy fra muntlig historie, påberoper hun seg temaer om tvungen migrasjon og krig, rasemessige oppfatninger av svarthet og femininitet, førkolonial arv og makt. Hun bearbeider ofte gjenstander og symboler som er laget for en type bruk og gjør det til sitt.

Kunstnerskapet hennes kan ikke leses som en rekke utstillinger satt i et system, men som et uttrykk for langvarig erindring, helbredelse og kulturell analyse. Hennes arbeidsmetode går ikke ut på å konkludere med to streker under et svar, men heller dele personlige tanker, kroppslige opplevelse og ulike perspektiver. I utstillingen på Buskerud Kunstsenter gjør hun dette gjennom en rekke fotografier, perlearbeider og skulpturer.

Trådene i hennes visuelle historiefortellinger og estetiske uttrykk spenner fra symboler fra hennes forfedres Luba-kultur til popkulturelle referanser som krysser grenser verden over. Som et barn av den kongolesiske diasporaen med lokale forbindelser i forskjellige land i Afrika og Europa, benytter hun seg av før-koloniale former for global sammenkobling og kunnskapsoverføring.

//

Utstillingen åpning er et samarbeid med Interkultur, Drammen kommune.

I monteringsperioden har Nicole Rafiki hatt et opphold i kunstnerleiligheten AiR Union. Leiligheten er eid av Drammen kommune. Takk!
For mer informasjon om leiligheten, se her: AiR Union