Sarah Vajira Lindström

I utstillingen MATERIA MEDICA MEDICINA MAGICA dykker Sarah Vajira Lindström ned i en verden av medisinplanter og farmakologi, svartebøker og folketro.

Planter har blitt brukt til helbredelse og mot sykdom i tusenvis av år, i alle kjente kulturer. Også dyr har tatt i brukt planter som legemidler i ulike former¹. Den vestlige vitenskapelige forskningen på slike planter er derimot ikke stort mer enn 200 år gammel, og har i stor grad fulgt fremveksten av den organiske kjemien, som gjorde det mulig å isolere virkestoffer. Før dette var kunnskapen i hovedsak erfaringsbasert og ble overført muntlig, gjennom oppslagsverker, såkalte farmakopéer, eller svartebøker.

Materia medica viser til et tidligere samlingsnavn på legemidler (medisinsk materiale) og stammer fra den romerske legen og botanikeren Pedanius Dioskorides’ farmakologiske verk De materia medica fra år 50-70 e.Kr. Verket var en sentral kilde til kunnskap om medisinplanter og deres bruk i over 1500 år².

Gjennom farmakologiens historie har grensen mellom magi og vitenskap til tider vært uklar. Planter kunne bli tillagt egenskaper basert like mye på bladenes form, plantens utseende eller duft, som på observerbare virkninger. Middelalderens legebøker og svartebøker fungerte både som kilder til magiske formularer, ritualer, heksekunst og trolldom, så vel som de formidlet viktig erfaringsbasert kunnskap om legende planter. Mens man tidlig i utviklingen av den vitenskapelige medisinen så bort fra slike verk, har en i senere tid vendt tilbake til dem og det forskes nå på gamle medisinplanter i jakten på nye legemidler. Ved Universitetet i Oslo har prosjektet REA:Life samlet medisinske, farmakologiske, botaniske og kulturhistoriske fagmiljøer for å studere plantene omtalt i svartebøkene, og gjennom moderne vitenskapelige analyser undersøke deres virkestoffer.

I utstillingen ved Buskerud kunstsenter viser Lindström nyproduserte tekstile verk inspirert av farmakologiens historie og medisinplanter. Tekstilene, som utelukkende består av silke, er formet gjennom ulike teknikker og farget ved bruk av pigmenter fra rundt 30 tradisjonelle medisinplanter. Blant disse er flere planter det også forskes på i dag, som gråor (brukt mot difteri og diaré), høymol (gulsot og brannsår), kvann (forstoppelse, hemoroider, kolikk, skjørbuk), prikkperikum (nyrestein, hjertesykdom, lungebetennelse, urinsyregikt), sisselrot (tuberkulose, kikhoste, anemi), tepperot (dysentri, kreftsår, blødningsforstyrrelser) og åkermåne (leversykdommer, katar, astma).

Rot er god for mosesott,
rot er god for blodsott,
ho er god for ulvetann,
ho er god for bjønneram,
satansty og trollpakk,
og for alt det vonde
som flyg imellom himmel og jord.

Gammelt vers om Legevendelrot³.

Kilder:

1. Uddenberg, Nils, 2015, Lidande & läkedom I – Medicinens historia fram till 1800, Fri tanke
2. https://en.wikipedia.org/wiki/De_materia_medica
3. Åsen, Per Arvid, 2015, Norske klosterplanter – Levende kulturminner fra middelalderen, Portal

Sarah Vajira Lindström bruker vitenskapens og medisinens kulturhistorie som utgangspunkt og inspirasjon i sitt kunstnerskap. Hun lokkes av motsetningene mellom kaos og kontroll. Det kan handle om hvordan man gjennom vitenskapen har prøvd å kontrollere det fremmende og ukjente gjennom å samle inn, klassifisere og organisere materie. Hun ønsker med sine verk å fortelle, belyse og pirke i historiens og nåtidens kunnskap (og uvitenhet) om kropp og helse.

Lindström arbeider hovedsaklig med tekstil og en sentral del av praksisen er eksperimentering med materialer, teknikker og prosesser. De siste årene har hun arbeidet med naturpigmenter til innfarging og eco-print (avtrykk fra planter). Når hun bruker naturpigment ønsker hun å skape en faktisk fysisk (kjemisk) forbindelse mellom plantene, menneskets bruk av planter gjennom historien og hennes egne verk.

Hun bruker tynne og lette tekstiler, oftest silke, som hun bearbeider på ulike måter. Hun tar utgangspunkt i tradisjonelle håndverksteknikker for å forme tekstil, og har videreutviklet disse til sine egne metoder, som for eksempel teknikken soft casting. Hun arbeider metodisk og nøyaktig, med grundige teoretiske og praktiske undersøkelser som grunnlag for verkene.

Lindström henter inspirasjon fra samlinger og arkiv og bruker sortering og orden som grep når hun presenterer verkene. Hun låner estetikken fra vitenskapen for å inngi tillit og gi et skinn av eksakthet og sannhet. Hun ønsker å skape verk som oppleves overbevisende og ubegripelige på samme tid.