Geir Moseid

Arbeidene tar for seg hjemmet som en arena for ulike og ofte motsetningsfylte narrativ og drama, hvor det tar utgangspunkt i det familiære, de aller næreste relasjonene. Det ligger i hjemmets natur at en kan segregere seg fra andre mennesker og dele private øyeblikk uten det offentliges granskende blikk, men det er også i denne avgrensingen at hjemmets dualitet gir seg tilkjenne. Mine motiver strever etter å utnytte denne tvetydigheten ved å iscenesette ambivalente bilder uten noe definert narrativ, som ligger i krysningen mellom den iscenesatte og den dokumentariske tradisjonen. Hvor går grensen mellom ærlighet og løgn, fiksjon og virkelighet? Og hvordan kan noen historier eller hendelser nedtegnes og gjenfortelles uten at de blir til romantiserte fremstillinger fristilt fra virkeligheten.

Arbeidene tar utgangspunkt i hendelser fra mitt eget liv etter at vi fikk trillinger i mars 2020. Dette har vært en periode preget av frykt, skam og kommunikasjonsproblemer, innad og utad i familien. Barna var svært syke, men kom omsider hjem etter et langt sykehusopphold og er heldigvis nå friskmeldt. Men traumene har preget oss som familie, noe jeg har forsøkt å bearbeide under produksjonen av materialet. Subjektene er min reelle familie, men jeg håper at disse motivene kan finne en gjenklang i betrakteren, uten å bli påståelige og slik fungere for alle på tvers av økonomi og etnisitet, hvor mellommenneskelige relasjoner overveies og vurderes på ekte. Noe holdes skjult for betrakteren; bildene fokuserer på ambivalente gester, fryste samtaler og rester av aktivitet i et forsøk på å tvinge en ny mening frem hos betrakteren basert på situasjoner fra eget liv eller lignende situasjoner fra tv og filmer.

Denne subjektive lesningen blir gjort enklere ved at majoriteten av situasjonene som er avbildet er av gjenkjennelig karakter og fra et sosialt rom de aller fleste av oss har minner fra, på godt eller vondt.